APREX · EST. 2026
Europas ambisiøse forsøk på å regulere kunstig intelligens befinner seg i kryssilden. Mens EU AI Act formelt trådte i kraft i 2024, pågår det nå en intens dragkamp om hvor strenge kravene faktisk skal være i praksis. Ifølge EUobserver er det pressgrupper tilknyttet store teknologiselskaper som driver frem kravene om forenkling — og Brussel ser ut til å lytte.
Forenkling eller uthuling?
Tilhengere av et mer «innovasjonsvennlig» regelverk argumenterer med at AI Act i sin nåværende form vil kvele europeisk teknologiutvikling. Et åpent brev undertegnet av over 30 europeiske gründere og venturekapitalledere har krevd en implementeringspause, med begrunnelsen om at kun «veldefinerte aktører med store ressurser har råd til å møte kompliansekravene», ifølge det innsamlede forskningsmaterialet.
CEO-er fra europeiske tungvektere som ASML og Siemens har også tatt til orde for forenkling, og påpekt at Europa mer enn tre år etter det som omtales som «ChatGPT-øyeblikket» fortsatt diskuterer regulering, mens resten av verden har gått videre til å skalere AI i fysiske systemer og robotikk.
Men ifølge EUobserver er det nettopp denne typen argumentasjon som bekymrer demokratiforkjempere og mindre aktører: Det er de største selskapene som i størst grad har påvirket regjeringenes holdning til forenkling.
Bak ordene om innovasjonsvennlighet skjuler det seg et krav om at Big Tech skal slippe unna med mer.
Høyrisikoklassifisering: Langt flere enn ventet
En av de mest konkrete stridsspørsmålene dreier seg om hva som defineres som «høyrisiko-AI». EU-kommisjonen anslo opprinnelig at mellom 5 og 15 prosent av AI-systemer ville havne i denne kategorien. Forskning og bransjekartlegginger tegner et helt annet bilde.
Dette gapet er ikke bare et teknisk poeng. Høyrisikostatus utløser krav om risikoanalyse, datakvalitetssikring, dokumentasjon og menneskelig tilsyn — krav som ifølge Luboslava Uram, teknologidirektør i Solvd Group, er «særlig belastende for startups og mindre leverandører» i sektorer som forsikring der innovasjonstakten er høy.
Norske selskaper i EØS-skvis
Norge er ikke EU-medlem, men er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å implementere store deler av EUs digitale regelverk. AI Act vil etter alt å dømme bli en del av EØS-avtalen, noe som betyr at norske selskaper som selger produkter eller tjenester i det europeiske markedet, vil måtte forholde seg til de samme kravene som tyske og franske konkurrenter.
Usikkerheten rundt hva «forenklingen» faktisk vil innebære, skaper et særlig problem: Norske selskaper som allerede har begynt å tilpasse seg regelverket, vet ikke om de gjør for mye — eller for lite.
Fragmentering og dobbeltregulering
Kritikken mot AI Act handler ikke bare om kostnadsnivå. Det er også bekymring for at regelverket overlapper med allerede eksisterende EU-lover, og at ulike nasjonale myndigheter kan tolke de samme reglene ulikt. MedTech Europe har for eksempel påpekt at kravene i AI Act kan doble kravene som allerede finnes i medisinsk utstyrlovgivning, uten at dette nødvendigvis gir bedre sikkerhet for pasientene.
Informasjonsteknnologi-rådet ITI har på sin side etterlyst strømlinjeforming slik at regelverket ikke skaper «inkonsistente nasjonale tolkninger som fragmenterer det indre markedet».
Draghi-rapporten som bakteppe
Debattens politiske kontekst er ikke uten betydning. Den såkalte Draghi-rapporten om EUs konkurranseevne fra 2024 advarte allerede om at for høy reguleringstetthet kan hemme investeringer og innovasjon i Europa. Dette har gitt ny ammunisjon til dem som ønsker et mer tilbakelent regelverk.
Spørsmålet som gjenstår er om Bryssels «forenkling» vil gjøre regelverket bedre for alle — eller bare mer komfortabelt for dem som allerede har ressurser til å navigere komplekse regelverk. For norske utviklere og gründere er svaret ikke likegyldig.